Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

pastorens hjørne

Kan en kvinne glemme sitt diende barn, og ikke har ømhet for sønnen
hun fødte? Selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldrig glemme deg


Det var en gang en gutt, som lød navnet Ola. Han bodde med sine foreldre langt borte fra folk, på et småbruk like ved et stort vann. En kveld han hadde lagt seg, fikk han det for seg: I morgen skal jeg gå ut i snekkerboden og lage meg en seilbåt! Han så bokstavelig talt båten for seg. Formen, fargene, seilet; ja hele bildet ble med et så klart at han fikk nesten problemer med å sove.
Dagen etter spratt han opp, rakk knapt å hive i seg ei brødskive, før han sprang ut i boden. Dette skulle bli bra! Med bildet som etset i sinnet, begynte han arbeidet.
Hele dagen ble han der, og da det ble ropt inn til middag på kvelden var resultatet slående! Mor! Far! Kom og se!!
Sammen med foreldrene sprang han nedover mot vannet, for å sjøsette vidunderet. Som i en film seilte båten majestetisk mot solnedgangen, før den tok en sving og kom tilbake mot en sprekkeferdig unggutt! En drøm var gått i oppfyllelse. Foreldrene hadde aldri sett gutten sin så stolt før.

«Hvor lenge var Adam i paradis?»

Hver dag, etter frokost, sprang han ned til vannet for å leke med båten. Han var omringet av en fantastisk natur, og høye fjell. Men han hadde bare øyne for dette, sitt store mesterverk. Han lekte med den på dagen, og drømte om den på natten.
Men en morgen skulle alt bli forandret. Hadde han bare fått noe slags forvarsel. Som vanlig hadde han gått ned til vannet etter frokost, og som vanlig hadde han beundret sitt mesterverk der den la utover. Men det var noe som ikke stemte. Skulle den ikke snu snart? Den hadde da ikke gått så langt ut tidligere? HEI! Kom tilbake! Nærmest desperat vasset han ut i vannet, bare for å innse at båten var langt utenfor rekkevidde! KOM TILBAKE!, ropte han igjen. Men han visste det var for sent.
Det rant en tåre ned fra guttens øye, da han så båten forsvinne i det fjerne.

«Brukthandleren»

”Kom og bli med meg en tur til landsbyen, så du får noe annet å tenke på” Olas mor hadde virkelig vondt av gutten, og selv om det hadde gått flere uker, virket han utrøstelig. ”Du kan jo lage en ny båt”, hadde faren sagt. NY Båt!? Skjønte de ingenting!?
I landsbyen var det et yrende liv, men Ola gikk mest og så ned i bakken mens moren gjorde de nødvendige innkjøpene. Da de gikk forbi en brukthandel, ble han som dratt imot utstillingsvinduet. Det kunne ikke være mulig? Hjertet gjorde et ekstra hopp!
Der i utstillingsvinduet stod BÅTEN! HANS SEILBÅT!!
Ola sprang inn i butikken, yr av glede, men ble stoppet av brukthandleren.” Det er båten min!”, nærmest ropte Ola. ” I utstillingsvinduet! Båten du har stående i utstillingsvinduet er min. Det er jeg som har laget den!”
”Hvem som har laget den, vet jeg ikke”, sa brukthandleren. ” Men en ting vet jeg. At skal du ha den båten, må du nok finne deg i å betale! ” Betale, men du skjønner..,”
”Ingen penger, ingen båt”, sa brukthandleren strengt.
Ola tenkte så det knakte. Han måtte ha båten, men hvordan skulle han skaffe pengene? Så kom han på det. Som en stjerne på den mørkeste nattehimmel kom tanken dalende. Sparegrisen!
Der hadde han lagt tilsides litt opp igjennom årene. Der lå alle sparepengene.
” Jeg skal ha den,” sa han med overbevisning i stemmen. ”Jeg kommer tilbake i morgen.”

«En seilbåt finner sin havn»

Nå var den gamle gløden kommet tilbake. Da han kom hjem ble sparegrisen knust, ikke med lett hjerte, for det hadde kostet å legge til siden hver gang han tjente en slant. Men han hadde tatt en avgjørelse. Den natten drømte han igjen……
Da solen var på vei opp, var Ola allerede på vei til landsbyen. Aldri hadde veien virket så lang. Men i sitt sinn hadde han bare tanke for en ting.
Brukthandleren hadde nettopp åpnet da han kom inn i butikken, og han virket overrasket da Ola la pengene på bordet! Det var på øret nok til at båten kunne skifte eier. Brukthandleren gikk mot utstillingsvinduet mens han mumlet:” Jeg skjønner ikke hva du ser i denne båten, men ta den nå med deg”
Med båten under den ene armen, stoppet Ola litt opp på vei ut døra, kikket ned på den og sa: ” Først så lagde jeg deg. Så mistet jeg deg. Så fant jeg deg.. Og så måtte jeg kjøpe deg. Det kostet meg alt jeg eide, men jeg vil ha deg! SÅ NÅ MÅ DU VEL ENDELIG VÆRE MIN!”

”For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin sønn, den eneste. For at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv!” Bibelen.


 

Fosen Kristne Senter