Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

misjons arbeid

MISJON ER TAKK FOR GOLGATA!!

DET NYTTER Å HJELPE

Arild Edvardsensens korstog og predikantseminar i Rwandas hovedstad Kigali i September 2001, brakte fornyet tro og håp om en ny dag i det krigshejjede landet ved de store innsjøer.

I ettertid har Troens Bevis blant annet støttet 14 kvinnelige innfødte misjonærer som forkynner evangeliet og driver pleie og stell av døende AIDS syke. Gruppen bærer navnet "Guds kjærlighet".

Mot alle odds jobber disse iherdig 14 kvinner bokstavelig talt i "dødens venteværelse". Hver dag sovner skinnmagre, hardt AIDS-rammede mennesker inn i sine hjem ofte men sine kjære små barn som eneste, tause skrekkslagne tilskuere.

Medlemmene av "Guds kjærlighet", vle selv smittet av det fryklige AIDS-viruset før de møtte Jesus. I dag underholdes de som nasjonale misjonærer gjennom Innfødt Evangelist Misjon i Sarons Dal, og ber dagelig frelsens bønn med døende pasienter, slik at dødens forværelse blir porten til evig liv.

De syke på dødens vente værelse har ingen penger. Derfor får de heller ikke plass på sykehusene. Men i Guds hjerte, fins det rom for alle. Som evighetsvandrere er det evighetens perspektiv som mest og Johannes 3:16 tilbyr evig liv og frelse fra en evig fortapelse til alle som tror på Jesus.
Eneste lyspunkt i det uhyggelige mørket som råder er at de dødssyke, utslitte pasientene nå dør en verdig død. Og gjennom evangeliets forkynnelse opplever de fleste livets triumf over døden, ved å gå inn gjennom porten til det evige liv gjennom tro på Jesus.
Dette skjer takket være den fantastiske kvinnegruppa "Guds kjærlighet", som jobber som Troens Bevis forlengede arm blant de dødssyke AIDS-pasientene.

TIDLIGERE PROSTITUERT LEDER ARBEIDET

Gruppene ledes av Imacule, som selv var prostituert i en arrekke i Rwanda. "Gode kunder" kunne betale 5000 Rfr, som tilsier 100 norske kroner.
Som ung jente startet hun å betjene kunder i Kigali, for så en dag å våkne opp en dag med det fryktede AIDS-viruset. Men så møtte hun Jesus. Dette ble vendepunktet i hennes liv, og hun fikk snart byrde for å hjelpe andre i samme situasjon.
Imacule har hatt utviklet AIDS 1 16 år, men virker utrolig nok frisk, hun har et mot som andre bare kan drømme om. Hun fant selv den Guds kjærlighet, som hun nå gir videre til andre. Det å leve 16 år med AIDS, og se helt frisk ut er et mirakel, og slike mirakler er de fleste av disse innfødte misjonærene.

"DE HADDE MED KISTEN FOR Å BEGRAVE MEG!"

Da jeg kom til Metodistkirken hvor gruppene nå holder til, blir jeg igjen møtt med en fantastisk vennskapelig mottakelse.
Her sitter de som har imponert meg mest av alle de 12000 nasjonale misjonærene som Troens Bevis underholdt gjennom årene. Etter litt sang med ellevill dans og gledesutbrudd, er det tid for vitnesbyrd. En høy ung mann ber om lov til å fortelle sin historie: - Jeg er her bare fordi Gud vil gi meg enn ny mulighet, sier han. Mannen er nesten to meter høy, litt tynn, og har det typiske pannebein som AIDS-sykdommen utvikler, jeg var oppgitt av alle, sier han, og ser meg rett i øynene.

De hadde tatt med kisten for å begrave meg samme dag, sier han med andakt i stemmen. Jeg har den enda som et bevis, smiler han.
Gruppen hadde besøkt meg noen ganger og bedt for meg, og gitt meg medisiner og mat. Men de hadde alle gitt meg opp.
Siste gangen de kom var nettopp dagen for få iker siden, da alle trodde jeg skulle dø, sier han.
De la de hendene på meg i Jesunavn, som et siste forsøk, og noe skjedde. Ikke mange dager etter var jeg på beina, sier mannen med tårer i øynene.

"Det nytter Rune! Nå har jeg fått mer tid og kan fortelle om Guds kjærlighet og frelse til alle mine venner, og til enhver jeg treffer. Fortell vennene i Norge at det nytter! Jeg er selv et levende bevis. Takk dem for hjelpen, for bønnene deres og biblene". Alle roper "Amen" høyt i kor. Så bryter de ut forbønn for Troens Bevis partnere fra Norge og Norden som hjeper dem.
Flere vitnesbyrd blir servert, og det er en ydmyk Rune som sitter på det fantastiske Gud gjør gjennom disse innfødte misjonærene her i Rwanda.

ENDA STERKERE SCENER

Imacule kommer og drar i meg. "Du må kommer og se det siste vi har gjort", sier hun. Vi forlater flokken der, og tar en 10 minutters spasetur gjennom fattigstrøket i nærheten.
I et stort hus har Gud gitt oss et sted vi kan bringe de mest syke som ikke har noe sted å være. Vi har fått låne huset gratis 12 måneder. Kom Rune, la oss gå inn, sier hun, og setter kurs mot inngansdøren.
Det eneste det har der inne er noen madrasser henslengt på gulvene på noen av rommene.
Her ligger de syke. Det er sterke scener. På et av rommene ligger to menn på hver sin madrass. Alt de har er der sammen med dem; en bibel, noen bananer og skoene deres.

Det er tydelig at de lider. Jeg setter meg ned ved den ene og tar han i hånden. Kjenner meg fryktelig liten og rådvill. Blir bare sittende der og be en stille bønn til Gud. Han klemmer hånden min som en hilsen. Svett, varm og svært medtatt.

Jeg går over til den andre og gjør det samme. Orker ikke å ta bilder. Det ville vært respektløst i en denne situasjonen, selv om vi hadde trengt det for å vise hvor tøft livet er. På vei ut ber jeg Imacule om å stille seg foran huset. Tar et bilde av henne og sier jeg skal se om noen kan yte litt ekstra for dette hjemmet, slik at de kan få beholde dette huset som et barmhjertighetssenter for evangeliet.

Vi traver tilbake til gruppen som er i full lovsang og bønn i kirken. Denne kan tenke dere 30 AIDS-syke som lovpriser Guds godhet. Det er noe annet enn på hjemmebane, der halve menigheten sitter hjemme fordi de ikke fikk det som de ville.

MANGE BYER VIL HA BREVKURSET "DET NYE LIV"

De innfødte misjonærene og Troens Bevis brevskolearbeiderne er overivrige. De vil dessuten gjerne starte opp brevskoler i flere byer.
Flere representanter fra andre byer i Rwanda har kommet for å treffe meg og om mulig få hjelp til oppstart. Da er det ikke lett og sitte der og si vi ikke har nok støtte til å støtte dette. Jeg kan bare love å fortelle det til våre Skandinaviske partnere, og se om vi kan makte mer. Den åndelige hunger og nød er stor. Her ropes det etter evangeliet om Jesus.

DE HAR ALLE OPPLEVD SJOKKET

Aids-epidemien fører mange mennesker inn i stor fortvilelse og mørke. "Å få diagnosen hiv- smittet, er som å oppleve et jordskjelv, der du står ribbet igjen på ruinene av ditt eget liv", sier Imacule, som er leder for gruppa Guds kjærlighet.
"Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis ikke noen hadde presentert Jesus for meg. Hele mitt håp og min framtid er i Ham. Jeg har ingen annen. Min oppgave nå er å gå omkring til andre fortvilede og hjelpe dem til fred med Gud og gi dem mot og håp for å leve videre"

Gruppa "Guds kjærlighet" ble startet av Imacule og en del andre som hadde opplevd sjokket. De fant sammen for å hjelpe og støtte hverandre til å ikke gi opp. Bønn og bibel ble viktig del av programmet. Snart fikk de også spørsmål om å besøke andre besmittede som lå hjemme, eller hadde stengt seg inne for snarest mulig å kunne dø. Dermed begynte besøkstjenesten som i dag har mange forgreininger, og som virker til stor velsignelse takket være støtten de får gjennom Inn-født Evangelist Misjon.

MANNEN SOM IKKE FIKK DØ

En av dem som hadde gitt opp livet og ventet på å dø, var Boniface, en tidligere journalist og mediemann. Først døde kona hans, og han giftet seg om igjen. Så døde også den andre kona. Han fikk mistanke, og lot seg teste.
Da ha fikk lappen med dødsdommen, ville han bare gå hjem og dø så fort som mulig. Dette er en sykdom som ofte er forbundet med skam ogt fornedrelse, derfor ville han at naboene ikke skulle få vite det.

Men trykket innvendig var så stort at han syntes at han måtte si det til sine to tenåringer. Han tok dem inn, lukket døra og sa: "Jeg skal fortelle dere en grusom hemmelighet som dere ikke må si til noen før etter at jeg er død. Men da skal dere si: Pappa døde av aids!"
Med det samme han hadde sagt dette, brøt han sammen i hulkegråt. Barna hadde aldri sett faren gråte og ble helt gra seg. De sprang ut og ropte: "Pappa skal dø!". Dermed var hele nabolaget informert.
De første dagene var det mye oppstyr og mye besøk. Men da han verken døde eller ble verre, avtok interessen, og folk trak seg unna. Familien som var blitt aids-stemplet ble mer og mer isoltert.
Boniface gikk inn i dyp depresjon og ble sengeliggende, lammet i både armer og bein. Han møtte mates med skje, og ville bare dø, men det tok tid. Fattigdommen gjorde at både han og barna manglet det mest nødvendige.

Så kom beskjeden til gruppa "Guds kjærlighet" om å besøke denne hjelpeløse og dypt deprimerte stakkaren. Innfødte misjonærer kom, vasket og stelte han, og ikke minst samtalte med han. De lyttet interessert til hans fortvilelse, og vitnet for han hvordan di selv hadde fått tilgivelse for sine synder, og mottatt et nytt liv i Jesus.

Hver gang leste de Guds ord for mannen, vitnet og bad. De gav han en bibel og ba han lese et kapittel hver dag. "Jeg har aldri før lest i Bibelen, men dette gav meg fred og nytt håp. Jeg sto opp igjen og begynte og lese! Jeg har opplevd Guds kjærlighet i praksis gjennom disse misjonærene, og har fred med Gud og håp om fremtiden" sier Boniface, som selv nå deler med andre det han har fått del i.

"JEG HAR IKKE TID TIL Å DØ"

Valery er tidligere prostituert og nå en av de nasjonale misjonærene. Hun har att hiv-smitten i kroppen i 16 år, men er fremdeles frisk.
Hvis du spør henne om hvordan dette kan ha seg, svarer hun med latter: "Du sjkønner, jeg er så viktig i denne tjenesten, at jeg kan ikke dø! Det er så mange som trenger meg".

At dette er deres livsoppgave framgår klart av måten de forvalter støtten sin på. De har selv bestemt at en del av lønnen skal gå inn i en solidaritetskasse.
For disse pengene kjøper de sukker, såpe og frukt til å ha med til de syke.

De er så takknemlige for støtten de får fra Troens Bevis, som gjør dem i stand til å betale sin likke huleie, slik at de kan gå inn i arbeidet på fulltid. Derfor deler de det likke de har, med dem som ingeting har.

MODER THERESA I RWANDA

"Disse kvinnene gjør jo allerede en misjonærs jobb. Hva om vi hjelper dem til å bli nasjonale misjonærer på heltid?, spurte Kari og Rune Edvarsen da de var med to av kvinnene på husbesøk i september 2001.

Etter hvert har 14 kvinner fra gruppa "Guds kjærlighet" fått støtte gjennom Innfødt Evangelist Misjon, slik at de kan virke som nasjonale misjonærer på heltid. De fleste er selv hiv-smittet, men det er også et par friske med i teamet for å sikre kontinuiteten.
Hver morgen før de går ut to go to, samles de til bibelstudie og bønn. Slik oppmuntrer og styrker de hverandre, for jobben som venter dem der ute er tøff. De oppsøker de mest elendige, fattige, forkomne og døende og gir dem evangeliet om Jesus.

Konstanse Raen, som var utsendt fra Det norske bibelselskap, og som har fungert som Troens Bevis kontaktperson overfor de kvinnelige misjonærene, beskriver arbeidet de driver på denne måten: "Ut fra det jeg selv har sett av dette arbeidet, vil jeg karakterisere det de gjør, som den flotteste misjonærtjenesten som fins".

INGEN KAN HJELPE ALLE! MEN ALLE KAN HJELPE NOEN!!

Dette er FKS neste satsningsområde!!


 

Fosen Kristne Senter