Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

pastorens hjørne

Vil du love å elske, og ære henne, inntil døden skiller dere,,,,,?

Ekteskapet:
”Da jeg kom hjem den kvelden, serverte kona mi middag. Jeg holdt henne i hånda og sa, ”jeg har noe jeg må fortelle deg.” Hun satte seg og spiste rolig. Igjen observerte jeg smerten i øynene hennes...
Plutselig visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å åpne munnen min. Men jeg måtte la henne få vite hva jeg hadde tenkt.
”Jeg ønsker skilsmisse.” utbrøt jeg. Jeg prøvde å snakke rolig. Det virket ikke som om ordene gikk inn. I stedet spurte hun meg bare, ”hvorfor?”
Jeg unngikk spørsmålet. Dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket og ropte mot meg, ”du er ikke en mann!”
Den kvelden snakke vi ikke med hverandre. Jeg hørte bare hennes stille gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne knapt gi henne et tilfredsstillende svar. Hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne!

"Min skilsmisseavtale”

Jeg utarbeidet en skilsmisseavtale som uttalte at hun eide huset vårt, vår bil og 30% av selskapet, men jeg hadde en dyp følelse av skyld. Hun stirret på det, og rev den i stykker. Kvinnen som hadde tilbrakt tyve år av sitt liv sammen med meg, hadde blitt en fremmed. Jeg følte med henne. Hun hadde kastet bort tid, ressurser og energi på oss, men jeg kunne ikke ta tilbake hva jeg hadde sagt. Jeg elsket Jane nå. Endelig gråt hun hysterisk foran meg, som var det jeg egentlig hadde forventet å se. For meg var henne gråt faktisk en slags forløsning. Ideen om skilsmisse som hadde besatt meg for flere uker siden, syntes å stå enda fastere og klarere etter det.
Neste dag kom jeg hjem veldig sent, og fant henne sittende å skrive ved kjøkkenbordet. Det ble ingen middag, og jeg gikk rett til soverommet og sovnet svært raskt. Jeg var sliten etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet, satt hun fremdeles ved kjøkkenbordet. Jeg så på henne, men brydde meg bare ikke.
Så gikk jeg og la meg igjen. Og sovnet straks.

"Hennes skilsmisseavtale,”

Morgenen etter, presenterte hun sin egen skilsmisseavtale: hun ønsket ikke noe fra meg, unntatt en måneds utsettelse. Og så ønsket hun at vi begge skulle arbeide for at denne måneden ble mest mulig normal. Hennes grunn var enkel: vår sønn hadde eksamener denne måneden, og hun ønsket ikke å legge byrder på ham. ”Det er tross alt ikke hans skyld!” sa hun tydelig!
Dette syntes jeg hørtes rimelig ut. Men hun hadde et krav til: Hun spurte meg om jeg husket hvordan jeg hadde båret henne inn i brudesuiten på bryllupsdagen vår? Nå ønsket hun at jeg skulle bære henne fra soverommet til utgangsdøra hver morgen denne siste måneden.
Som en slags symbols gest på at det hele nå var over? Jeg innrømmer gjerne at jeg trodde hun var sprø. Men for å gjøre vår siste dager sammen mest mulig skånsom, godtok jeg hennes forespørsel.
Jeg fortalte Jane om min kones skilsmissebetingelser. Hun lo høyt, og syntes de var absurde. ”Uansett hva hun bruker av triks, må hun bare se det i øynene. Skilsmissen kommer,” sa hun!

"Bæringen,,”

Min kone og jeg hadde ikke hatt mye kroppskontakt de siste månedene. Spesielt ikke etter at Jane kom inn i bildet. Så når jeg nå bar henne ut på den første dagen, virket det ganske rart for oss begge. Vår sønn gikk bak og klappet: ”Pappa bærer mamma i armene sine,” ropte han. Ordene hans stakk. ”Du skulle bare ha visst!,” tenkte jeg. Det bars fra soverommet, til stuen, ut i gangen, og deretter ut ytterdøra. I over ti meter gikk jeg med henne i armene mine. Hun lukket øynene, mens hun hvisket:” Ikke fortell vår sønn om skilsmissen.” Jeg nikket, men kjente meg opprørt. Jeg satte henne utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobben. Og jeg kjørte alene til kontoret.
På den andre dagen gikk det mye enklere. Hun lente seg mot brystet mitt, og jeg kjente duften av håret hennes . Jeg innså at jeg ikke hadde sett på denne kvinnen på lang tid. Jeg innså at hun ikke var ung lenger. Hun hadde fine rynker i ansiktet, mens håret var begynt å bli grålig! Ekteskapet hadde vel bidratt til det. Med ett slo tanken meg: ”Hva er det jeg gjør mot dette mennesket.!” Men jeg avfeide den straks,,,,,,,,,

"En stille forandring,,,,,,,”

På den fjerde dagen, når jeg løftet henne opp, følte jeg en intimitet som hadde vært fraværende så altfor lenge. Dette var jo kvinnen som hadde gitt tyve år av sitt liv til meg!. Nå kom det opp minner, som fra et glemselens hav. Gode minner,,,,
Den femte og sjette dagen merket jeg varme følelser som strømmet fra meg, til henne. Det kunne jeg ikke fortelle til Jane.
Og det føltes som hun hadde blitt lettere! Kanskje denne daglige bæringen hadde gjort meg godt, og at jeg begynte å komme i form igjen?
En morgen prøvde hun å finne en passende kjole, men måtte gi opp. ”Det virker som alle kjolene er blitt så store, sa hun oppgitt” Jeg innså plutselig hvor tynn hun hadde blitt, og at det sannsynligvis var derfor hun var blitt lettere å bære.

Plutselig slo det meg... hun hadde begravd så mye smerte, fortvilelse, og bitterhet i sitt hjerte. Noe rørte seg i mitt dypeste vesen. Hva er det egentlig som skjer?,,,,

Vår sønn kom på rommet og sa: ”Pappa, det er på tide å bære mamma.” For ham hadde det blitt en del av den daglige rutinen. Min kone ba ham komme bort til seg, og gav ham en kjempe klem! Jeg måtte vende meg bort, fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg, sånn helt på tampen. Hun la hånden sakte, men naturlig rundt halsen min, idet vi gikk. Jeg holdt henne tett inntil meg! Det var akkurat som på bryllupsdagen.

"Den siste dagen,,,,”

På den siste dagen, ble jeg bare trist, da jeg løftet opp den tynne kroppen hennes. Jeg klarte knapt å gå et skritt. Vår sønn hadde dratt på skolen. Jeg fortalte henne at jeg hadde savnet den intimiteten jeg nå kjente på. Og at ting hadde vært vanskelig for meg,,,,,
Jeg hoppet inn i bilen, og dro til kontoret. I full fart sprang jeg ut av bilen, uten å låse den, i frykt for at jeg kanskje kom til å komme på andre tanker. Jeg skyndte meg inn døra, til sekretæren min, Jane, og sa:
”Beklager, Jane, jeg ønsker ikke skilsmissen lenger!”
Hun så på meg, forbauset, og rørte ved pannen min, og sa:” Har du en feber?”
Jeg flyttet hånden hennes vekk fra hodet mitt.” Beklager, Jane, men jeg vil ikke ha denne skilsmissen. Ekteskapet vårt var kjedelig fordi vi ikke satte pris på det vi hadde sammen, og vi la ikke merke til de små detaljene som hadde vært så viktige for oss. Det er ikke det at vi ikke elsker hverandre lenger. Etter å ha båret henne denne måneden, skjønner jeg at jeg ønsker å være sammen med denne kvinnen hver dag, resten av mitt liv!.”
Jane syntes å plutselig våkne. Hun ga meg en kraftig dask rett i ansiktet, kastet meg ut av kontoret, og slengte igjen døra. Jeg kunne høre hvordan hun knakk sammen i tårer, idet jeg gikk.
På veien hjem ordnet jeg noen fantastiske vakre roser, til min elskede, mens jeg tenkte: ”Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan kunne jeg bli så blind!!?”
Blomsterbutikk damen spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa”. jeg vil bære deg ut hver morgen, inntil døden skiller oss fra hverandre. Kjærlig hilsen: Din ektemann, i gode og vonde dager,,,”

"Endelig hjemme,,,”

Da jeg kom hjem utpå dagen, med et smil om munnen og blomster i hendene, fikk jeg mitt livs sjokk.
På soverommet, i vår ekteseng, lå min elskede kone.
Død.
Min kone hadde slåss mot kreft i flere måneder, og jeg hadde vært så opptatt med Jane, at jeg ikke hadde lagt merke til alle forandringene!
Legen fortalte at hun hadde holdt det hemmelig for oss, for ikke å være til byrde, og fordi vår sønn skulle ha eksamener.
Han sa også at hun hadde tenkt å fortelle meg det for en måneds tid siden, men noe hadde visst kommet i veien!
Min verden falt sammen,,,,,,,,,,
I øynene på min sønn, står jeg nå frem som en kjærlig mann! En mann som bar hans syke mor hver dag, den siste måneden av hennes liv,,,,
Han skulle bare ha visst.
Det ble en knallhard lekse!
Jeg har lært at det er de små detaljene i livet som er viktig. Det er relasjonen, og det nære livet. Det er alt for lett å gli fra hverandre i en travel hverdag. Alt det materielle er ubetydelig. Det er bare rammene. Men hva vi fyller bildet med, er det vesentlige.
Så finn tid til å være sammen med din ektefelle.
Dyrk vennskapet, og gjør de små tingene for hverandre, som bygger intimitet.
Kast ikke bort din dyrebare tid.
Og ta ikke det du har som en selvfølge.
Mens det ennå er tid,,,,,”

” Vær elskverdige, og kjærlige mot hverandre,,,,, vær fremst i dette å vise de andre ære!” Bibelen

Tilbake til arkivenTilbake til Forside


 

Fosen Kristne Senter