Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

pastorens hjørne

Det hjelper lite å skynde seg, hvis man er på feil vei

Det var sommeren -92. Jeg var på Sessvollmoen på rekruttskolen. Troppen vår hadde fått beskjed om at den ble sendt nordover, til Andøya, etter endt opptrening. Men jeg hadde andre planer. Det var nemlig utlyst ledig stilling som presteassistent i Hans Majestet Gardens avdeling. Du vet en slik som steker masse vafler, og prøver å sørge for soldatenes sosiale og åndelige ve, og vel. Søknaden var innlevert, og jeg må si intervjuet gikk strålende. Alt virket vel, og bra. Men så var det denne litt gnagende uroen. Hva var dette for noe? Jo, i ettertid er det innlysende. Men akkurat da tror jeg at jeg verken ville, eller kunne se det.

Jeg var nemlig hodestups forelsket i ei jente, som bodde der nede. Og det er jo ikke det noe galt i seg selv. Men det er grunnleggende klart, nå i ettertid, at det var mitt eneste virkelige motiv for å søke jobben.

«Livet er Guds gave til deg. Hva du gjør med livet, er din gave til Gud»

En kveld var jeg innom et soldatslagsmøte i leiren. Etter vi var ferdige der, kom en soldat jeg aldri hadde møtt før, bort til meg. Vi ble stående lenge å prate om livet, troen, og det militæret liv. Før vi forlot hverandre, spør han om vi kan be sammen. Og der, i en garasje i en millitærleir, opplever jeg noe jeg aldri før hadde erfart i mitt 20årige liv. Han begynner å fortelle ting om meg, og mitt liv, som han i alle fall ikke har fått vite fra meg! Og ikke bare om hva som HADDE skjedd, men også om hva som SKULLE skje!? I fremtiden! Jeg hadde kun hørt om spåkoner som drev slikt. Dette var merkelig . Men hva var det han sa? Nordover. Jeg skulle visst Nordover!? Men er ikke jeg den blivende presteassistenten!?

Da jeg lå i senga den kvelden, og grublet, tenkte jeg: Gud, hvis du har noe med dette å gjøre, vil jeg være åpen. Men du må si det på en måte så jeg kan være sikker.

«På troppsjefens kontor»

For å gjøre en lang historie kort. Dagen etter ble jeg kalt inn på troppsjefens kontor. Nei, jeg hørte ingen stemme i det jeg gikk over dørstokken. Men et klart budskap kom allikevel opp i mitt indre: ” Nå skal du få svaret”. Før jeg satte meg i stolen, visste jeg hva det gjaldt. Han hadde en konkret forespørsel til meg. Han visste om min søknad som presteassistent, men ønsket at jeg heller skulle være med troppen til Andøya, og forklarte meg hvorfor. Der og da opplevdes det bare helt riktig. Den indre uroen forsvant, og jeg var på vei nordover.

«Finnes det en spesiell plan for våre liv!?»

Jeg fikk en fantastisk rikt år nordpå, og ser tilbake med takknemlighet. Men hvorfor denne styrelsen?. Jeg vet ærlig talt ikke, men må si at denne, og andre opplevelser langs veien, har styrket min tro på Gud, og at det finnes en plan!!

Joralf Gjerstad, bedre kjent som ”Snåsamannen”, er kommet i medienes søkelys det siste halve året. Han har møtt mange mennesker i dyp nød, og smerte. I møte med våre valg, og en større plan sier han: ” Vi er alle utstyrt med vår frie vilje, og alle handlinger vi foretar oss får konsekvenser for vårt liv, og andres….. Livet endres hele tiden, og dermed også mulighetene. Likevel virker det som om et mønster er lagt, som vi kan følge, eller bryte ut av. Det gjelder på godt, og vondt. Mange sier til meg at de skulle fulgt en annen livsvei. De angrer. Da forklarer jeg dem at de på ny er ført inn i et veiskille, og at det aldri er for sent å endre seg til noe man innerst inne vet er en bedre og riktigere. Det er dette jeg kaller den smale vei”

” Deg vil han også lede, ut av trengsel til åpen mark, der ingenting tynger. Ditt bord skal være fullt av fete retter” Bibelen

Tilbake til arkivetTilbake til Forside


 

Fosen Kristne Senter