Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

pastorens hjørne

Å leve, er å gjøre seg selv sårbar. Det er derfor så mange
velger å holder seg i live, fremfor å leve!


Jeg var rundt 18, og satt under en Gudstjeneste i Ørland kirke. Det var en del mennesker i kirken denne dagen, da 50 års-konfirmantene var innbudt. Da kommer en underlig ”følelse” over meg, og hjerte begynner å banke litt ekstra. ” Hva er det?”, nærmest bare hvisker jeg i mitt hjerte, som jeg har gjort så mange ganger før, de siste to årene etter at jeg ble en kristen. En opplevelse av at Gud selv ønsker å si, eller gjøre noe spesielt.
I tankene blir jeg ”ført” noen år tilbake, en sen sommerkveld. Jeg og noen venner hadde brutt oss inn i et ungdomslokale. Der forsynte vi oss med noen penger og godteri som var i kiosken der inne. Det ble mitt første møte med Ten-sing koret Fides sine lokaler. Tyveriet ble oppdaget, men aldri de som hadde vært der.

«Det er en veldig kort tur. Lev mens du lever»

Og der satt jeg altså i kirken, og ble minnet om ”glemte synder”. Nei, jeg hørte ingen stemme, men det som kom opp i mitt indre var:” Nå skal du gjøre godt igjen, for det du tok. Spør presten om å få si noe. Så skal du be organisten komme ned(han var nemlig leder for ten-sing koret), og så skal du fortelle hva du gjorde. Be om unnskyldning, og så tar du de pengene du har på deg, og betaler tilbake!”
Wow! Her satt jeg fredlig, som ”tilskuer” til Gudstjenesten, og så blir jeg konfrontert med dette!? Men saken var at det var nettopp slike ting, og masse annet, som gjorde ting så spennende med å være en kristen. Jeg hadde blitt som kastet inn i denne verdenen, og syntes det var helt fantastisk. Og jeg husker jeg brukte å si: Jeg vet hva som er forskjellen på å eksistere, og å leve.
En annen ting som også kom med slik voldsom tyngde inn i mitt liv med troen, var at jeg brydde meg rett og slett ikke om hva andre mennesker tenkte, mente, eller sa om meg. Og for meg som hadde vært så full av menneskefrykt, gav det en herlig frihet.
Så jeg gjorde nettopp det. Presten var vel litt usikker, forståelig nok, men jeg fikk bringe frem mitt ærend.

«La oss vandre i lyset, liksom Han er lys»

Jeg er langt fra noen helgen. Men jeg har bestemt meg for en ting: Om jeg gjør aldri så mye galt, så SKAL det ikke hindre meg i å gjøre det som er godt og rett, når den muligheten byr seg. Og jeg vet den dag i dag ikke hvorfor jeg skulle gjøre akkurat det. Men det er spennende og leve slik. Åpent, ærlig og rett frem. Min trygghet i at Gud er glad i meg, uansett om jeg får ting til eller ikke, gjør i allefall at jeg prøver å leve i lyset.

Kanskje jeg skulle gjøre det for at du skulle bli minnet om noe DU trenger å gjøre opp?
Kanskje er det ting du bærer på, som det er på tide å få lagt bak deg?.
Kanskje skal du be noen om unnskyldning, tilgivelse, eller få noen annet vanskelig frem i lyset?
En ting vet jeg i alle fall.
Det gjør godt å leve i lyset!
Og er det noe jeg virkelig ønsker for ALLE som leser dette,
så er det at du får oppleve godhet

"Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på Meg, ikke skal bli i mørket" Jesus

Tilbake til arkivenTilbake til Forside


 

Fosen Kristne Senter