Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

pastorens hjørne

”Å våge, er å miste fotfestet for en stund. Å ikke våge, er å miste seg selv”


Vi var på en busstur med en gjeng, og reiselederen kom bak i bussen og lurte på om han kunne slå en spøk på min bekostning.
Det var selvfølgelig helt greit, så han fortalte en ganske så fornøyelig historie med undertegnede som en av hovedpersonene.
Og folk lo godt.
Det var da jeg fikk en heller dårlig ide.
Jeg tenkte jeg skulle svare på tiltale, og reiste meg derfor og gikk frem i bussen og sa at jeg også hadde en historie.
De som kjenner meg, vet at jeg er ytterst dårlig til å fortelle vitser.
Men jeg prøver nå engang iblant, og har ikke helt mistet troen på at jeg skal få det til.
Jeg hadde nemlig ganske nylig hørt en veldig god vits som jeg tenkte kunne passe inn, som oppfølger på reiselederens suksess historie.


”Utfordringene med historien”

Første utfordring var jo at jeg hadde hørt den på engelsk, men jeg tenkte at det måtte jeg jo takle lett.
Ser jo på meg selv som litt oppegående på det området.
Det jeg ikke hadde lagt inn i beregningen, var at jeg måtte snakke i mikrofonen og se fremover på veien.
Da mistet jeg muligheten til å se mine medpassasjeres reaksjon etter hvert som de gode poengene ble naglet.
Og da det var folk fra hele landet, ja til og med Sverige, i bussen, måtte jeg legge meg på et slags bokmål- trøndersk-svorsk, så alle kunne få gleden av denne hinsides gode vitsen.
Alt dette ble klart for meg i løpet av de få sekundene det hadde tatt meg å få ordet, fått oppmerksomheten, og hørte min egen stemme gjalle gjennom anlegget i bussen.

”Med spenst som en skiftnøkkel”

Jeg merket med engang hvordan det kom til å gå.
Omtrent som det må kjennes å gi alt på hoppkanten i Holmenkollen, og ikke engang den flaue brisen du håpet på av oppdrift, er der.
Det er som om når du skal hoppe høyt, og spensten er på nivå med en skiftnøkkel.
Riktignok lo de litt høflig i starten.
Så litt spredt.
Men det ble mer og mer klart for meg, at her gjaldt det så fort som mulig å få historien landet.
Og du vet når du har bygd opp mot sluttpoenget, og svorskbokmåldialekten gjør at du må forklare det etterpå - da har du gått på en skrell.
Jeg visste ikke helt om jeg skulle se i gulvet, late som det klødde noe sted, eller se noen i øynene på vei tilbake til plassen min.
Jeg sank så dypt ned i stolen jeg kunne.
Det hele var bare fantastikk pinlig og flaut.

”Han prøvde i alle fall”

Jeg kjenner at det var flaut. Dette var mennesker jeg ikke kjente så godt, og jeg ville gjerne vise frem mine gode sider.
Men det ble aldri slik.
Men jeg tenker: Hva så?
Har det så mye å si?
Er det ikke bare greit at min selvhøytidlighet, og det at jeg tar meg selv så alvorlig, får seg et skudd for baugen av og til?
Jeg tenker at man kan jo ikke være best i alt, men det må være rom for å prøve seg.
Og neste gang skal jeg sannelig vise dem,,,
Men synes jeg fortsatt det var flaut?
Ja :)

 

”For vi vet at alle ting virker sammens til det gode, for dem som elsker Gud

Bibelen

Tilbake til arkivenTilbake til Forside


 

Fosen Kristne Senter