Forside Pastoresn hjorne Visjonen Trosgrunnlag Misjons arbeide Kontakt oss

Content on this page requires a newer version of Adobe Flash Player.

Get Adobe Flash player

pastorens hjørne

”Et typisk tegn på anger, er at det ofte kommer for sent og aldri i tide.”


En historie fra virkeligheten

”Jeg var 18 da vi to ble kjærester. Du var to år eldre enn meg, og du sa du hadde vært hemmelig forelsket i meg i flere år. Jeg var en ettertraktet jente, så det kom ikke som noe overraskelse på meg. Og egentlig syntes jeg du virket litt kjedelig, men jeg hadde nettopp avsluttet et forhold med en sykelig sjalu kjæreste, og nøt den tryggheten og roen jeg følte i dine armer.
Vi flyttet sammen, og startet på hver vår utdannelse. Du var verdens snilleste person, og da du fridde, sa jeg JA!! Du gav meg følelsen av å være inderlig elsket, og jeg nøt at du nesten tilbad meg. Vi giftet oss, og snart var vi en familie på fire.

Ting skjedde så fort de fem første årene. Men så begynte jeg å legge merke til at du var blitt så satt. Du trente ikke, og begynte å få mage. Det var ikke særlig sexy. Da jeg sa det til deg, ignorerte du det, og bare svarte: ”Men du er like vakker.”
I frisørsalongen som jeg jobbe,t ble jeg kjent med en enslig mor som var mye ute og festet i helgene. Hun inviterte meg med, og sa: ”det er vel tillat å gå på byen selv om du er gift?”
Jeg lengtet jo etter mer fart og spenning, og da du sa det var greit for deg, ble jeg med. Det pågikk noen måneder, og jeg syntes det var gøy, i motsetning til livet i heimen.

Så en kveld møtte jeg en bekjent av deg, som jeg ikke hadde sett på lenge. Han hadde begynt å trene, og var flott å se på, og jeg kunne ikke annet enn å sammenligne ham med deg. Da jeg kom hjem den kvelden, tenkte jeg at jeg orket ikke å være nær deg i sengen mer. I stedet drømte jeg om kameraten din, som fremdeles var ungkar, og det gikk ikke lenge før vi innledet et forhold. I våre øyne hadde vi ikke noe valg, for følelsene var for sterke til å holde igjen. Etter å ha vært utro i to måneder, klarte jeg ikke å lyve for deg lenger.
Sannheten slo deg i bakken. Jeg visste du var følsom, og jeg visste at du elsket meg inderlig. Men at du skulle bli så knust, hadde jeg ikke trodd.
Du ble sykmeldt fra jobben, og sa gang på gang at du ikke orket tanken på å leve uten meg.
”Du kommer nok over det,” sa jeg.
Etter at jeg hadde flyttet ut, prøvde du å kontakte meg om kveldene, og sa du ikke så noen grunn til å leve lenger. Da ble jeg sint, og sa: ”Du oppfører deg som en unge. Du kan aldri skremme meg tilbake til deg. Jeg er ferdig med deg! Egentlig har jeg aldri vært forelsket i deg.”

Barna bodde en uke om gangen hos hver av oss, og jeg syntes det fungerte bra. Ikke minst gav det meg, og min nye flamme, mye tid til å pleie forholdet når vi hadde barnefri. Det var som en ny vår, og som å være ung uten forpliktelser igjen.
Da moren din plutselig ringte meg en dag, forstod jeg at noe var fryktlig galt.
Du ble funnet i sengen.
Du hadde gjort alvor av truslene dine, og begått selvmord, ved hjelp av sovepiller! Barna var heldigvis hos meg. ”Han orket ikke å leve uten deg,” sa svigermor, og jeg forstod hun mente jeg var medskyldig i tragedien.
Men ikke bare din mor, men også mange i min egen familie gav uttrykk for at jeg hadde vært en ufølsom egoist.” Var det nødvendig å såre ham slik? Kunne du ikke bare være fornøyd med det dere hadde sammen?” spurte min mor engang.

Bare kort tid etter begravelsen, tok mitt forhold til kompisen din slutt. Han forlot meg, da det ble for voldsomt å ha to barn rundt seg hele tiden for ham. Jeg ser nå at forelskelsen gjorde meg blind, og dum. Kompisen din var bare en selvopptatt og umoden mann, som dyrket sin kropp og sitt utseende.
Nå har barna mistet pappaen de elsket, og jeg sitter her alene med et massivt ansvar for deres oppvekst videre.
Hverdagen er blitt tung.
Jeg angrer veldig på det jeg gjorde, og jeg klandrer meg selv veldig for de tingene jeg sa i sinne og frustrasjon. Det er ikke sant at jeg aldri har elsket deg.
Jeg gjorde det, og jeg gjør det ennå.
Men jeg kan ikke skru tiden tilbake, og rette opp alt jeg gjorde feil.
Og hver gang jeg ser barna mine i øynene, blir jeg minnet om deres største sorg.
Det er min livslange straff.
”Lise 29 år.”

Alle gjør vi feil i livet, og tar valg som fører oss til steder vi helst skulle unngått. Og konsekvensene av det må ofte mennesker rundt oss bære. Dette gjelder jo på godt, og vondt. Jesus kom nettopp for å ta den straffen vi fortjener, for de feilskjær vi tar. Aldri for at vi bare skal ture på, å bare tenke på oss selv, og ikke bry oss om andre. Men for at vi skal slippe å bære den byrden alle disse feilskjær fører med seg.
Han kom for å ta sekken av skyld, skam, ja straffen du sier du må bære på.
Nei, du MÅ ikke bære den livslange straffen. Den regningen er allerede betalt! Du kan få legge den, og deg selv ned ved korsets fot. Be om tilgivelse, hvis du mener det du gjorde var galt. Også ta imot Guds fullkomne tilgivelse.
Så kan du reise deg igjen, få en ny start, og prøve å gjøre det bedre neste gang.
Og nei, livet er ikke alltid lett.
Det kan være en smertefull skole.
Men du skylder deg selv, og dine barn, og reise deg igjen!
Vask skrubbsårene, tørk tårene, og gå på med nytt mot.
Og la ALDRI andre menneskers tanker om deg, få styre ditt liv.
Lykke til, med det vakreste vi alle har fått.
Livet!

 

”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stein” Jesus

Tilbake til arkivenTilbake til Forside


 

Fosen Kristne Senter